Varanasi
Se for deg foelgende: Ditt daglige bad er til for aa rense deg for alt det skitne du har vaert borti i loepet av en dag. Hvis man kaller alt det skitne du har vaert borti for synder, eller feil du har begaatt, saa vil det si at du frelser deg selv hver gang du bader. Hva hvis alt det skitne du har vaert borti gjennom HELE LIVET kunne vaskes bort med et eneste bad! Et bad som ville holde deg ren resten av levetiden din, og frelse deg for alltid! Hadde du tatt det badet?
Tusenvis av hinduer tar det badet hver eneste dag, i den hellige elva Ganges i Varanasi i India. Og det er ikke bare lokalbefolkningen som gjoer det. Tusener paa tusener av pilgrimer ankommer Varanasi hver eneste dag, for aa ta sitt livs bad. Ifoelge hinduismen vil et bad i Ganges, som nevnt ovenfor, fri deg fra den evige gjenfoedelsessyklusen og gi deg frelse. En annen maate aa frelse seg paa, er aa faa asken sin stroedd i Ganges etter sin doed og paafoelgende kremasjon. Problemet er at Ganges er en av de mest forurensede elvene i India. Mengden parasitter og bakterier som lever i vannet er meget helsefarlig ifoelge de fleste forskere, men det stopper ikke dypt religioese hinduer fra aa bade i- og drikke fra elva. De er overbevist om at den hellige elva aldri vil skade dem. Hinduene samler seg som regel om morgenen for aa bade ved trappenedgangene, eller ghatene som de kalles, som leder ned til elva. Og de har ingen problemer med aa bade i vann som nettopp har passert en av kremasjons-ghatene, hvor asken til de doede blir kastet ut i elva. Flere ganger om dagen kommer det prosesjoner med likbaarer, baaret av syngende familiemedlemmer, gjennom gatene i Varanasi paa vei til en kremasjons-ghat. Der tar de et siste farvel, dypper likbaaren i det hellige vannet, og lar de kasteloese kremasjonsarbeiderne gjoere jobben sin, foer asken havner i Ganges og frelser den avdoede. Denne demonstrasjonen av religioes trofasthet vil kanskje vekke avsky hos noen, men mest nysjerrighet hos de fleste. Vi var absolutt ikke alene med baaten vaar paa Ganges, den morgenen vi saa alle disse ritualene i levende live.
Flere vi har moett, sier at "har man opplevd Varanasi, har man opplevd det ekte India". Vi fikk i hvertfall se det religioese India paa naert hold, men for aa oppleve litt mer av landet, dro vi likevel videre. Jernbanen tok oss videre for aa se det som skal vaere "verdens stoerste monument til kjaerligheten": Taj Mahal i byen Agra.
Foelg med videre!
fredag 27. mars 2009
onsdag 25. mars 2009
"Welcome to the Mountains"
Darjeeling
Velkommen til fjells! Og da snakker vi ikke puslete Galdhoepiggen eller Glittertind. Vi snakker fjelltopper paa over 8000 m i horisonten, en kopp varm masala-te i haanda, og en nydelig soloppgang som faar Himalaya til aa skinne som gull! Nettopp saann er det aa se en ny dag i emning, fra Tiger Hill i Darjeeling.
For de som har fulgt med paa bloggen tidligere, saa besoekte vi byen Dalat i hoeylandet i Vietnam. Dalat var de franske koloniherrenes sommerresidens, naar lavlandet ble for varmt aa oppholde seg i i monsunsesongen. Dalat var for franskmennene, hva Darjeeling var for Indias britiske koloniherrer; En luftig, rolig, og kjoelig sommerresidens. Britene forlot landet i 1947, men med panoramautsikt til Mount Everest(8848 moh), og Indias hoeyeste og verdens 3 hoeyeste fjell, Khangchendzonga, stroemmer naa turistene til denne velkommne avvekslingen fra det India vi ellers kjenner.
Darjeeling er spesielt kjent for te. Saa mye som 25% av Indias totale te-produksjon kommer faktisk herfra. I den kjoelige fjelluften, og med roedaktig naeringsrik jord, faar teen optimale dyrkingsforhold. Vi drakk sikkert flere liter te hver, hver dag!
Av andre ting aa se i Darjeeling, er den zoologiske hagen med Himalayas fauna en fin opplevelse. De jobber spesielt med aa avle truede dyrearter(som den roede pandaen) og sette de ut i naturen igjen. Innenfor den zoologiske hagens omraade ligger ogsaa Himalayan Mountaineering Institute. Instituttet trener indiske sherpaer og fjellklatrere for ekspedisjoner rundt om i verden. Tenzing Norgay, sherpaen som besteg Mount Everest for foerste gang sammen med Sir Edmund Hillary, tilbragte mesteparten av sitt liv i Darjeeling, baade som raadgiver og direktoer for instituttet.
Vaare 4 dager i Darjeeling ble tilbragt paa hotellet Dekeling, drevet av en tibetansk familie. Det er det koseligste hotellet vi har bodd paa saa langt, med rom som ser ut som hytta paa fjellet, og en gjestfrihet som savner sidestykke.
Det maa forresten ogsaa nevnes at veien fra lavlandet og opp til Darjeeling, faar Trollstigen til aa blekne i sammenligning!
Etter turen ned fra fjellet, gikk de neste 20 timene med til togturen som tok oss vestover i India. Til hinduenes helligste by, dit man drar for aa oppnaa evig frelse fra gjenfoedelsens syklus, enten ved aa bade i hellige Ganges, eller faa asken sin stroedd i den samme elva etter sin doed og kremasjon. Neste stopp var Varanasi!
Velkommen til fjells! Og da snakker vi ikke puslete Galdhoepiggen eller Glittertind. Vi snakker fjelltopper paa over 8000 m i horisonten, en kopp varm masala-te i haanda, og en nydelig soloppgang som faar Himalaya til aa skinne som gull! Nettopp saann er det aa se en ny dag i emning, fra Tiger Hill i Darjeeling.
For de som har fulgt med paa bloggen tidligere, saa besoekte vi byen Dalat i hoeylandet i Vietnam. Dalat var de franske koloniherrenes sommerresidens, naar lavlandet ble for varmt aa oppholde seg i i monsunsesongen. Dalat var for franskmennene, hva Darjeeling var for Indias britiske koloniherrer; En luftig, rolig, og kjoelig sommerresidens. Britene forlot landet i 1947, men med panoramautsikt til Mount Everest(8848 moh), og Indias hoeyeste og verdens 3 hoeyeste fjell, Khangchendzonga, stroemmer naa turistene til denne velkommne avvekslingen fra det India vi ellers kjenner.
Darjeeling er spesielt kjent for te. Saa mye som 25% av Indias totale te-produksjon kommer faktisk herfra. I den kjoelige fjelluften, og med roedaktig naeringsrik jord, faar teen optimale dyrkingsforhold. Vi drakk sikkert flere liter te hver, hver dag!
Av andre ting aa se i Darjeeling, er den zoologiske hagen med Himalayas fauna en fin opplevelse. De jobber spesielt med aa avle truede dyrearter(som den roede pandaen) og sette de ut i naturen igjen. Innenfor den zoologiske hagens omraade ligger ogsaa Himalayan Mountaineering Institute. Instituttet trener indiske sherpaer og fjellklatrere for ekspedisjoner rundt om i verden. Tenzing Norgay, sherpaen som besteg Mount Everest for foerste gang sammen med Sir Edmund Hillary, tilbragte mesteparten av sitt liv i Darjeeling, baade som raadgiver og direktoer for instituttet.
Vaare 4 dager i Darjeeling ble tilbragt paa hotellet Dekeling, drevet av en tibetansk familie. Det er det koseligste hotellet vi har bodd paa saa langt, med rom som ser ut som hytta paa fjellet, og en gjestfrihet som savner sidestykke.
Det maa forresten ogsaa nevnes at veien fra lavlandet og opp til Darjeeling, faar Trollstigen til aa blekne i sammenligning!
Etter turen ned fra fjellet, gikk de neste 20 timene med til togturen som tok oss vestover i India. Til hinduenes helligste by, dit man drar for aa oppnaa evig frelse fra gjenfoedelsens syklus, enten ved aa bade i hellige Ganges, eller faa asken sin stroedd i den samme elva etter sin doed og kremasjon. Neste stopp var Varanasi!
onsdag 18. mars 2009
En fargerik fest i ett nytt land!
"Glimpses of India"- Det er navnet paa turoperatoeren vi har booket hele India-turen gjennom. Navnet kunne neppe vaert mer treffende. Vaare 3 uker i India kan ikke beskrives som noe annet enn et par glimt av dette helt vanvittig store og mangfoldige landet. Et eget kontinent vil mange paastaa, og det er vanskelig aa si seg uenig, allerede etter 1 uke her. India er et enormt stort land, hvor religion, etnisitet, oekonomi, utdannelse, og kjoennsroller blir blandet sammen til en Masala, paastroedd litt kolonialisme og imperialisme! Vaar tid i landet er som sagt kort, men vi skal nok faa sett en del likevel. Foerste stopp var uunngaaelig, siden flyet landet der;-)
Kolkata
De fleste av dere kjenner vel byen bedre under navnet Calcutta(udoedeligjort av Dr. Bombays "Taxidriver..."-sang). Der hvor Kolkata ligger i dag laa det bare 3 smaa landsbyer, et stort sumpomraade, og den hellige elva Ganges sitt utloep pre-kolonitid. Saa kom imidlertid britene for aa erobre det som skulle bli kronjuvelen i imperiet, og de trengte en hovedstad som kunne matche ambisjonene deres.
I dag kan man se restene etter britisk innflytelse over alt i Kolkata. Victoria Memorial er ett stort palass som ble bygget til minne om(ja du gjettet riktig!) Dronning Victoria. Damen selv kneiser hoeyt over alle besoekende paa en stor statue i parken som omgir palasset. Rett ved siden av parken ligger St. Pauls Cathedral, som er en flott kirke med nydelige glassmalerier. Utenom disse mest ioeynefallende bygningene, finner vi ogsaa bygg som ble laget av britene for mer dagligdagse formaal. "Skriver-bygningen" f.eks, som naa inneholder Kolkatas byraakratiske elite, var tidligere ett hus hvor alle viktige dokumenter ble skrevet og kopiert mens britene styrte.
Den kvinnelige guiden vaar, Srabani(som er ett av de hyggeligste menneskene vi har moett!), ville ogsaa vise oss den religioese siden av India. Som sagt, saa gjort. Vi dro avgaarde for aa besoeke Kali-tempelet, hvor hinduene baade bader og drikker det sterkt forurensede vannet Ganges bringer med seg til havet. Det aa se denne dagligdagse religionsutoevelsen overralt rundt seg, staar i sterk kontrast til det man ser av kristne i Norge, som stort sett holder seg for seg selv i kirker og bedehus. Man kan jo argumentere imot dette, med at vi feirer kristne hoeytider aaret rundt i Norge, og at de gjoer mye av seg i lokalsamfunn rundt omkring i landet, men det er virkelig noe spesielt aa se hvor mye av dagen en hindu bruker paa religionsutoevelse. I India kan det virke som de lever og aander religion. Vi besoekte ogsaa et RamaKrishna-tempel i Kolkata. RamaKrishna er en religion som omfavner de fleste andre trosretninger, og mener at alle skal kunne leve side ved side med god moral og aksept for hverandre. Gudshuset deres er til og med bygget som en kombinasjon av en katedral, en moske, et hindutempel, og et buddhisttempel!
Holi
Vaar siste dag i Kolkata fikk vi sjansen til aa faa vaere med paa en av Indias store festivaler: Holi. Kvelden foer Holi tenner man baal over hele India for aa markere oedeleggelsen av demonen Holika. Dagen etter feirer inderne at vaaren er i anmarsj, med aa kaste fargepulver og farget vann paa hverandre! Ingen slipper unna fargeangrepene som kommer fra alle retninger!
Vi feiret Holi i bakgaarden til en stor bygaard i Kolkata, med guiden vaar og hennes utvidede familie. Vi kastet fargepulver paa hverandre, danset, og sang hele dagen. Haakon maatte bidra med en norsk sang, og valgte "Jeg gikk meg over sjoe og land". Den passet flott inn sammen med den indiske musikken hva angaar rytme og dansbarhet:-) En av de dansende indiske kvinnene hadde faktisk turnert rundt om i verden med en indisk dansetrupp, og kunne fortelle at hun hadde vaert i Oslo og Trondheim.
Seinere den kvelden satte vi oss paa nattoget, for aa oppleve Darjeeling og Himalaya langt mot nord. Og mer om det kommer snart;-)
Namaste
Kolkata
De fleste av dere kjenner vel byen bedre under navnet Calcutta(udoedeligjort av Dr. Bombays "Taxidriver..."-sang). Der hvor Kolkata ligger i dag laa det bare 3 smaa landsbyer, et stort sumpomraade, og den hellige elva Ganges sitt utloep pre-kolonitid. Saa kom imidlertid britene for aa erobre det som skulle bli kronjuvelen i imperiet, og de trengte en hovedstad som kunne matche ambisjonene deres.
I dag kan man se restene etter britisk innflytelse over alt i Kolkata. Victoria Memorial er ett stort palass som ble bygget til minne om(ja du gjettet riktig!) Dronning Victoria. Damen selv kneiser hoeyt over alle besoekende paa en stor statue i parken som omgir palasset. Rett ved siden av parken ligger St. Pauls Cathedral, som er en flott kirke med nydelige glassmalerier. Utenom disse mest ioeynefallende bygningene, finner vi ogsaa bygg som ble laget av britene for mer dagligdagse formaal. "Skriver-bygningen" f.eks, som naa inneholder Kolkatas byraakratiske elite, var tidligere ett hus hvor alle viktige dokumenter ble skrevet og kopiert mens britene styrte.
Den kvinnelige guiden vaar, Srabani(som er ett av de hyggeligste menneskene vi har moett!), ville ogsaa vise oss den religioese siden av India. Som sagt, saa gjort. Vi dro avgaarde for aa besoeke Kali-tempelet, hvor hinduene baade bader og drikker det sterkt forurensede vannet Ganges bringer med seg til havet. Det aa se denne dagligdagse religionsutoevelsen overralt rundt seg, staar i sterk kontrast til det man ser av kristne i Norge, som stort sett holder seg for seg selv i kirker og bedehus. Man kan jo argumentere imot dette, med at vi feirer kristne hoeytider aaret rundt i Norge, og at de gjoer mye av seg i lokalsamfunn rundt omkring i landet, men det er virkelig noe spesielt aa se hvor mye av dagen en hindu bruker paa religionsutoevelse. I India kan det virke som de lever og aander religion. Vi besoekte ogsaa et RamaKrishna-tempel i Kolkata. RamaKrishna er en religion som omfavner de fleste andre trosretninger, og mener at alle skal kunne leve side ved side med god moral og aksept for hverandre. Gudshuset deres er til og med bygget som en kombinasjon av en katedral, en moske, et hindutempel, og et buddhisttempel!
Holi
Vaar siste dag i Kolkata fikk vi sjansen til aa faa vaere med paa en av Indias store festivaler: Holi. Kvelden foer Holi tenner man baal over hele India for aa markere oedeleggelsen av demonen Holika. Dagen etter feirer inderne at vaaren er i anmarsj, med aa kaste fargepulver og farget vann paa hverandre! Ingen slipper unna fargeangrepene som kommer fra alle retninger!
Vi feiret Holi i bakgaarden til en stor bygaard i Kolkata, med guiden vaar og hennes utvidede familie. Vi kastet fargepulver paa hverandre, danset, og sang hele dagen. Haakon maatte bidra med en norsk sang, og valgte "Jeg gikk meg over sjoe og land". Den passet flott inn sammen med den indiske musikken hva angaar rytme og dansbarhet:-) En av de dansende indiske kvinnene hadde faktisk turnert rundt om i verden med en indisk dansetrupp, og kunne fortelle at hun hadde vaert i Oslo og Trondheim.
Seinere den kvelden satte vi oss paa nattoget, for aa oppleve Darjeeling og Himalaya langt mot nord. Og mer om det kommer snart;-)
Namaste
tirsdag 10. mars 2009
Et 5 aars mareritt, "Alle templers mor", og to nervoese nordmenn
Hvis du spoer folk flest om hva de forbinder med Kambodsja, faar du sannsynligvis to svar; Angkor Wat og Roede Khmer. Et menneskelig vidunder og en umenneskelig tragedie. Et lyspunkt og et bekmoerkt punkt. Kambodsjas historie er full av disse oppturene og nedturene. Befolkningen har opplevd aa vaere det mektigste imperium soer-oest-Asia noengang har sett, og de har opplevd aa miste 2-3 millioner av sine landsmenn under Pol Pot og hans sammensvornes brutale vanstyre. Naa, nestem 30 aar etter Roede Khmers folkemord, og med Angkor-templene som inspirasjon, proever Kambodsjas innbyggere aa bygge opp landet sitt paa ny.
Ett 5 aars mareritt
Vel fremme i Phnom Penh, hovedstaden i Kambodsja, gjaldt det aa finne et sted aa bo. Ved den lille innsjoen midt i byen fant vi til slutt et sted drevet av en gjeng studenter. Prisen: 4 US dollar per doegn per rom. Det skulle likevel vise seg at penga fikk bein aa gaa paa i dette landet. I Kambodsja bruker man US dollar som betalingsmiddel, mens den lokale valutaen Riel kun brukes som veksel for mindre beloep. Stort sett var ogsaa maten dyrere, transporten dyrere, og sightseeeingen dyrere. Opplevelsene var imidlertid av det sterke, foelelsesmessige slaget.
Den ene hele dagen vi hadde i byen tilbragte vi med guider i Killing Fields og Tuol Sleng/S21, for aa faa ett bedre innblikk i hva som skjedde i de skjebnesvangre aarene hvor Roede Khmer styrte landet. Det foerste Roede Khmer gjorde da de inntok Phnom Penh i 1975, var aa kjeppjage hele befolkningen ut paa landsbygda for aa jobbe med landbruk, og erklaere 1975 som aar 0. Revolusjonen deres maatte jo ha sin egen tidsregning. Roede Khmer var, foer de overtok styringen av landet, en geriljagruppe med voksende tilslutning. Dette var mye takket vaere at de sto paa samme side som Kambodsjas kong Sinahouk, som noen aar tidligere maatte flykte i eksil pga av et statskupp mer eller mindre stoettet av USA. Kambodsjas konger har helt siden Angkor-imperiets tid blitt tilbedt paa en naermest gudelignende maate, og selv om det nok ikke var saa mange som trodde at Kong Sinahouk var en gud, saa var han ihvertfall umaatelig populaer blant folket. Dette foerte dermed til at lojale royalister sluttet seg til Roede Khmers geriljagruppe, uten aa sympatisere med hverken det politiske eller menneskelige synet til organisasjonens ledere. Roede Khmers ledere var en gjeng med Kambodsjanere som hadde faatt muligheten til aa utdanne seg i Frankrike i ung alder. Der ble de sterkt paavirket av Franrkikes kommunistiske parti, og Mao Tse Dung ble det store forbildet. Etter ferdig utdannelse reiste de hjem til Kambodsja, organiserte Roede Khmer, og dro paa flere besoek til Kina for aa inspireres av Formann Mao. En agrarrevolusjon skulle gjennomfoeres i hjemlandet naar de kom til makten, og ingen, absolutt ingen skulle komme i veien for deres politiske agenda.
Tuol Sleng var egentlig en helt normal skole i Phnom Penh. Roede Khmer gjorde imidlertid om skolen til et fengsel hvor tortur av fanger var regelen og ikke unntaket. Ifoelge Roede Khmer kunne man nemlig ikke vaere uskyldig dersom man foerst hadde blitt arrestert. Organisasjonen tok nemlig aldri feil! Paa vaar guidede tur gjennom skoleomraadet fikk vi bl.a se cellene folk ble lenket fast i, torturredskapene som ble brukt med tilhoerende fotografier av folk som ble torturert paa ordentlig, og fotografier av samtlige fanger som ble holdt der over en 5 aars-periode. Som saa mange brutale regimer foer dem(Nazi-Tyskland/Stalins Sovjetunionen etc.), var nemlig Roede Khmer meget noeye paa det aa dokumentere sine ugjerninger. Aa se fjesene til alle de som ble fengslet, torturert og drept ved Tuol Sleng, var en helt utrolig sterk opplevelse som gjorde oss til dels fysisk daarlige og nesten paakallte brekningsrefleksen ved flere anledninger.
Killing Fields er et omraade ca 7 kilometer utenfor Phnom Penh, hvor folk som var blitt kjent skyldige eller hadde tilstaatt under tortur i Tuol Sleng, ble sendt for aa henrettes. Omraadet bestaar av noe i naerheten av 130 massegraver, hvorav noenogtjue er aapnet. Knoklene og hodeskallene som er funnet i disse gravene er plassert i et minnesmerke med glassvinduer, hvor Kambodsjanerne kan soerge over sine avdoede og tilreisende kan betrakte brutaliteten som ble utoevd her i stillhet og vantro. Vandrene gjennom landskapet kan man se menneskeknokler og klaer stikke opp av bakken, og med en guide som forteller hvordan barn ble slatt ihjel mot traer, hvordan folk ble stukket til doede med bambusstokker, og hvordan andre ble begravet levende, alt for aa spare maskingaeverkuler, blir historien saa levende for deg at man ikke helt klarer aa fatte at mennesker kan vaere i stand til aa uttoeve slik brutalitet.
Roede Khmers brutale styresett endte i 1979 da Vietnamske styrker invaderte Kambodsja og drev geriljagruppen ut i fjellomraadene i den vestre delen av landet, etter at Roede Khmer hadde hisset paa seg Vietnam ved gjentatte angrep inn i omraadet rundt Mekong-deltaet, som Roede Khmer mente tilhoerte Kambodsjansk territorium. Roede Khmer fortsatte geriljakrigen sin til langt ut paa 1990-tallet, foer de endelig overga seg og stillte sine egne ledere for retten. Pol Pot ble doemt til husarrest og doede i 1998. Oppsiktsvekkende er det ogsaa, at den vestlige verden lot Roede Khmer beholde Kambodsjas sete i FN helt fram til 1994. De offisielle rettsakene ang Roede Khmers folkemord kom utrolig nok ikke i gang foer i februarmaaned i aar, etter utallige utsettelser. Forhaapentligvis kan flere generasjoner med Kambodsjanere naa faa se de skyldige bli straffet, gjennom den rettferdige rettergangen Roede Khmers mange ofre aldri fikk oppleve.
"Alle templers mor"
Etter all denne elendigheten, var det tid for aa dra litt nordover i landet, for aa se Kambodsjas store inspirasjonskilde og fremste turistattraksjon: Angkor-omraadet utenfor byen Siem Reap.
Over en 600-aars periode fra ca 802 til 1432 e.Kr. bygde Khmer-imperiet i Indokina templene som idag er en del av "Verdens Nye 7 Underverker", og plassert blant det ypperste UNESCOs-verdensarvliste har aa by paa. Gjennom denne perioden proevde hver av Khmer-rikets over 10 konger aa overgaa sine forgjengere, med stadig flottere og mer grandiose tempelomraader. Resultatet er et omraade paa mellom 30 og 60 kvadratkilometer hvor templene ligger stroedd omkring, noen fullstendig overgrodd av naturen, noen herjet av vaer og vind. Tempelbyggingen til Angkors mange konger kulminerte i det som i dag er sett paa som verdens stoerste religioese byggverk og "alle templers mor": Angkor Wat. Angkor Wat ble bygget for aa tjene baade som et tempel og som et mausoleum for Kong Suryavarman II(1112-1152), og er et praktfullt byggverk, utsmykket med utrolige detaljer, som virkelig rager i landskapet. Innenfor og rundt dette enorme tempelomraadet bodde det paa et tidspunkt over 1 million mennesker.
Angkor er imidlertid saa mye mer enn Angkor Wat. Paa vei til aa besoeke saa mange templer som mulig, Tuk-Tuket og syklet vi rundt omkring sammen med et britisk par som vi hadde moett paa en quiz-kveld i Phnom Penh. Av hoeydepunktene kan vi nevne;
-Angkor Thom, et enormt omraade med hovedtempelet Bayon i midten, hvor taarnene er utsmykket med store ansikter, hver med forskjellige ansiktsutrykk.
-Ta Prohm, tempelet som er fullstendig overgrodd av naturen. Her slynger enorme treroetter seg gjennom ruinene, og det er ogsaa her en scene fra Tomb Raider-filmene har blitt innspilt(for de som er interessert:-).
-Preah Khan, et til dels overgrodd tempel med store dansehaller, brukt baade som et hinduistisk og buddhistisk tempel.
-Ta Nei, et lite overgrodd tempel midt i skogen som vi fikk utforske alene, uten andre turister.
-Banteay Srei, et lite tempel med noen av de mest fantastiske steinutskjaeringene i hele verden.
Vi brukte 3 dager i Angkor-omraadet, og det var akkurat nok. Man blir nemlig ganske "templed out", som man kaller det her. Det maa til slutt nevnes at det er en fantastisk opplevelse aa se alle disse grandiose byggverkene. En reise i Indokina boer absolutt inneholde et besoek til Angkor!
Det maa ogsaa nevnes at Siem Reap er en veldig hyggelig liten by. Vi hadde et av reisens kulinariske hoeydepunkt her med en Khmer-platter av forskjellige retter. Vi har tatt med oss oppskrifter hjem:-)
To nervoese nordmenn
Vaar reise i Soeroest-Asia gikk mot slutten, og det var atter en gang tid for aa returnere til Bangkok og fullfoere rundreisen. Triumferende ankom vi Bangkok med bussen, og plutselig virket byen litt roligere og lettere aa haandtere. Vi velger aa tro at det er vi som har blitt mer erfarne som backpackere, og hardere i forhandlingene med Tuk-Tuk sjaafoerene!
Eventyret vaart er imidlertid ikke over ennaa. Foerst skal vi reise i India i 3 uker.
For aa faa sett saa mye som mulig bestemte vi oss for aa booke hele 3-ukers turen gjennom et Indisk reisebyraa vi fant paa nettet. De var veldig behjelpelige og ga oss en god pris, men da betalingstiden naermet seg blei vi fort litt nervoese. Aa overfoere 2000 US dollar til noen du ikke helt vet om du kan stole paa er en toeff paakjenning. Western Union hjalp oss med alt av papirarbeid, og saa forsvant penga til et navn og en adresse i Delhi. Nervoesiteten steg enda noen hakk da vi satte oss paa flyet til Kolkata i India. Ville det staa noen der og vente paa oss som avtalt? Ville opplegget vaere som beskrevet? Ville alt gaa etter planen?
Sittende med utsikt til Himalaya, mens vi nipper te i Darjeeling kan vi med glede meddele at alt er i den skjoenneste orden!
Oppdateringer fra India kommer snart!
Namaste
Ett 5 aars mareritt
Vel fremme i Phnom Penh, hovedstaden i Kambodsja, gjaldt det aa finne et sted aa bo. Ved den lille innsjoen midt i byen fant vi til slutt et sted drevet av en gjeng studenter. Prisen: 4 US dollar per doegn per rom. Det skulle likevel vise seg at penga fikk bein aa gaa paa i dette landet. I Kambodsja bruker man US dollar som betalingsmiddel, mens den lokale valutaen Riel kun brukes som veksel for mindre beloep. Stort sett var ogsaa maten dyrere, transporten dyrere, og sightseeeingen dyrere. Opplevelsene var imidlertid av det sterke, foelelsesmessige slaget.
Den ene hele dagen vi hadde i byen tilbragte vi med guider i Killing Fields og Tuol Sleng/S21, for aa faa ett bedre innblikk i hva som skjedde i de skjebnesvangre aarene hvor Roede Khmer styrte landet. Det foerste Roede Khmer gjorde da de inntok Phnom Penh i 1975, var aa kjeppjage hele befolkningen ut paa landsbygda for aa jobbe med landbruk, og erklaere 1975 som aar 0. Revolusjonen deres maatte jo ha sin egen tidsregning. Roede Khmer var, foer de overtok styringen av landet, en geriljagruppe med voksende tilslutning. Dette var mye takket vaere at de sto paa samme side som Kambodsjas kong Sinahouk, som noen aar tidligere maatte flykte i eksil pga av et statskupp mer eller mindre stoettet av USA. Kambodsjas konger har helt siden Angkor-imperiets tid blitt tilbedt paa en naermest gudelignende maate, og selv om det nok ikke var saa mange som trodde at Kong Sinahouk var en gud, saa var han ihvertfall umaatelig populaer blant folket. Dette foerte dermed til at lojale royalister sluttet seg til Roede Khmers geriljagruppe, uten aa sympatisere med hverken det politiske eller menneskelige synet til organisasjonens ledere. Roede Khmers ledere var en gjeng med Kambodsjanere som hadde faatt muligheten til aa utdanne seg i Frankrike i ung alder. Der ble de sterkt paavirket av Franrkikes kommunistiske parti, og Mao Tse Dung ble det store forbildet. Etter ferdig utdannelse reiste de hjem til Kambodsja, organiserte Roede Khmer, og dro paa flere besoek til Kina for aa inspireres av Formann Mao. En agrarrevolusjon skulle gjennomfoeres i hjemlandet naar de kom til makten, og ingen, absolutt ingen skulle komme i veien for deres politiske agenda.
Tuol Sleng var egentlig en helt normal skole i Phnom Penh. Roede Khmer gjorde imidlertid om skolen til et fengsel hvor tortur av fanger var regelen og ikke unntaket. Ifoelge Roede Khmer kunne man nemlig ikke vaere uskyldig dersom man foerst hadde blitt arrestert. Organisasjonen tok nemlig aldri feil! Paa vaar guidede tur gjennom skoleomraadet fikk vi bl.a se cellene folk ble lenket fast i, torturredskapene som ble brukt med tilhoerende fotografier av folk som ble torturert paa ordentlig, og fotografier av samtlige fanger som ble holdt der over en 5 aars-periode. Som saa mange brutale regimer foer dem(Nazi-Tyskland/Stalins Sovjetunionen etc.), var nemlig Roede Khmer meget noeye paa det aa dokumentere sine ugjerninger. Aa se fjesene til alle de som ble fengslet, torturert og drept ved Tuol Sleng, var en helt utrolig sterk opplevelse som gjorde oss til dels fysisk daarlige og nesten paakallte brekningsrefleksen ved flere anledninger.
Killing Fields er et omraade ca 7 kilometer utenfor Phnom Penh, hvor folk som var blitt kjent skyldige eller hadde tilstaatt under tortur i Tuol Sleng, ble sendt for aa henrettes. Omraadet bestaar av noe i naerheten av 130 massegraver, hvorav noenogtjue er aapnet. Knoklene og hodeskallene som er funnet i disse gravene er plassert i et minnesmerke med glassvinduer, hvor Kambodsjanerne kan soerge over sine avdoede og tilreisende kan betrakte brutaliteten som ble utoevd her i stillhet og vantro. Vandrene gjennom landskapet kan man se menneskeknokler og klaer stikke opp av bakken, og med en guide som forteller hvordan barn ble slatt ihjel mot traer, hvordan folk ble stukket til doede med bambusstokker, og hvordan andre ble begravet levende, alt for aa spare maskingaeverkuler, blir historien saa levende for deg at man ikke helt klarer aa fatte at mennesker kan vaere i stand til aa uttoeve slik brutalitet.
Roede Khmers brutale styresett endte i 1979 da Vietnamske styrker invaderte Kambodsja og drev geriljagruppen ut i fjellomraadene i den vestre delen av landet, etter at Roede Khmer hadde hisset paa seg Vietnam ved gjentatte angrep inn i omraadet rundt Mekong-deltaet, som Roede Khmer mente tilhoerte Kambodsjansk territorium. Roede Khmer fortsatte geriljakrigen sin til langt ut paa 1990-tallet, foer de endelig overga seg og stillte sine egne ledere for retten. Pol Pot ble doemt til husarrest og doede i 1998. Oppsiktsvekkende er det ogsaa, at den vestlige verden lot Roede Khmer beholde Kambodsjas sete i FN helt fram til 1994. De offisielle rettsakene ang Roede Khmers folkemord kom utrolig nok ikke i gang foer i februarmaaned i aar, etter utallige utsettelser. Forhaapentligvis kan flere generasjoner med Kambodsjanere naa faa se de skyldige bli straffet, gjennom den rettferdige rettergangen Roede Khmers mange ofre aldri fikk oppleve.
"Alle templers mor"
Etter all denne elendigheten, var det tid for aa dra litt nordover i landet, for aa se Kambodsjas store inspirasjonskilde og fremste turistattraksjon: Angkor-omraadet utenfor byen Siem Reap.
Over en 600-aars periode fra ca 802 til 1432 e.Kr. bygde Khmer-imperiet i Indokina templene som idag er en del av "Verdens Nye 7 Underverker", og plassert blant det ypperste UNESCOs-verdensarvliste har aa by paa. Gjennom denne perioden proevde hver av Khmer-rikets over 10 konger aa overgaa sine forgjengere, med stadig flottere og mer grandiose tempelomraader. Resultatet er et omraade paa mellom 30 og 60 kvadratkilometer hvor templene ligger stroedd omkring, noen fullstendig overgrodd av naturen, noen herjet av vaer og vind. Tempelbyggingen til Angkors mange konger kulminerte i det som i dag er sett paa som verdens stoerste religioese byggverk og "alle templers mor": Angkor Wat. Angkor Wat ble bygget for aa tjene baade som et tempel og som et mausoleum for Kong Suryavarman II(1112-1152), og er et praktfullt byggverk, utsmykket med utrolige detaljer, som virkelig rager i landskapet. Innenfor og rundt dette enorme tempelomraadet bodde det paa et tidspunkt over 1 million mennesker.
Angkor er imidlertid saa mye mer enn Angkor Wat. Paa vei til aa besoeke saa mange templer som mulig, Tuk-Tuket og syklet vi rundt omkring sammen med et britisk par som vi hadde moett paa en quiz-kveld i Phnom Penh. Av hoeydepunktene kan vi nevne;
-Angkor Thom, et enormt omraade med hovedtempelet Bayon i midten, hvor taarnene er utsmykket med store ansikter, hver med forskjellige ansiktsutrykk.
-Ta Prohm, tempelet som er fullstendig overgrodd av naturen. Her slynger enorme treroetter seg gjennom ruinene, og det er ogsaa her en scene fra Tomb Raider-filmene har blitt innspilt(for de som er interessert:-).
-Preah Khan, et til dels overgrodd tempel med store dansehaller, brukt baade som et hinduistisk og buddhistisk tempel.
-Ta Nei, et lite overgrodd tempel midt i skogen som vi fikk utforske alene, uten andre turister.
-Banteay Srei, et lite tempel med noen av de mest fantastiske steinutskjaeringene i hele verden.
Vi brukte 3 dager i Angkor-omraadet, og det var akkurat nok. Man blir nemlig ganske "templed out", som man kaller det her. Det maa til slutt nevnes at det er en fantastisk opplevelse aa se alle disse grandiose byggverkene. En reise i Indokina boer absolutt inneholde et besoek til Angkor!
Det maa ogsaa nevnes at Siem Reap er en veldig hyggelig liten by. Vi hadde et av reisens kulinariske hoeydepunkt her med en Khmer-platter av forskjellige retter. Vi har tatt med oss oppskrifter hjem:-)
To nervoese nordmenn
Vaar reise i Soeroest-Asia gikk mot slutten, og det var atter en gang tid for aa returnere til Bangkok og fullfoere rundreisen. Triumferende ankom vi Bangkok med bussen, og plutselig virket byen litt roligere og lettere aa haandtere. Vi velger aa tro at det er vi som har blitt mer erfarne som backpackere, og hardere i forhandlingene med Tuk-Tuk sjaafoerene!
Eventyret vaart er imidlertid ikke over ennaa. Foerst skal vi reise i India i 3 uker.
For aa faa sett saa mye som mulig bestemte vi oss for aa booke hele 3-ukers turen gjennom et Indisk reisebyraa vi fant paa nettet. De var veldig behjelpelige og ga oss en god pris, men da betalingstiden naermet seg blei vi fort litt nervoese. Aa overfoere 2000 US dollar til noen du ikke helt vet om du kan stole paa er en toeff paakjenning. Western Union hjalp oss med alt av papirarbeid, og saa forsvant penga til et navn og en adresse i Delhi. Nervoesiteten steg enda noen hakk da vi satte oss paa flyet til Kolkata i India. Ville det staa noen der og vente paa oss som avtalt? Ville opplegget vaere som beskrevet? Ville alt gaa etter planen?
Sittende med utsikt til Himalaya, mens vi nipper te i Darjeeling kan vi med glede meddele at alt er i den skjoenneste orden!
Oppdateringer fra India kommer snart!
Namaste
onsdag 4. mars 2009
To eksosryper paa eventyr, sol og strand, og et hjertelig gjensyn
Hoi An
Etter en kort busstur nedover kysten av Vietnam ankom vi enda en UNESCO-listet by, Hoi An.
Hoi An var en av de faa byene i naerheten av DMZ som ikke ble teppebombet av amerikanerne under Vietnamkrigen. Som et resultat av det har den gamle byen beholdt sin sjarm, med smaa gulmalte hus, trange gater, og nydelige elvepromenade. Hoi An er spesielt kjent for en ting, nemlig billige skreddersydde klaer. Det finnes faktisk noe i naerheten av 500 skreddere i byen! Det var selvfoelgelig ikke noen tvil om hvor dette ville ende, og Haakon endte opp med aa kjoepe seg en skreddersydd dress+ 2 skjorter for 84 US dollar, noe som tilsvarer ca 588 kr. Billigere kan det neppe gjoeres!
Et Vietnamesisk kokkekurs fikk vi ogsaa tid til i Hoi An. Sammen med en veldig hyggelig kokk lagde vi noen av de mest kjente og smaksrike rettene det vietnamesiske kjoekken kan by paa. Noen som har lyst paa middag naar vi kommer hjem? Spisepinner er allerede kjoept inn, saa det er bare aa begynne aa toerrtrene;-)
En times tid utenfor Hoi An finner man ruinene av den gamle hovedstaden til Cham-folket i Vietnam, My Son. Cham-folket var en av de gamle sivilisasjonene i Indokina som proevde aa ta opp kampen med det mektige Khmer-imperiet som holdt til i Angkor-omraadet i Kambodsja. Ruinene er dessverre i ganske daarlig stand pga av intens amerikansk bombing under Vietnamkrigen. Vietcong brukte nemlig ruinene som base og treningsleir for sine operasjoner rundt DMZ. Bombing til tross, var templene og bygningene Cham-folket konstruerte imponerende. Den dag i dag er faktisk byggeskikken deres et mysterium for arkeologer og ingenioerer.
Dalat
14 timer etter at bussen vaar forlot Hoi An ankom vi Dalat. Dalat er den stoerste byen i det sentrale hoeylandet i Vietnam, og landskapet i dette omraadet minner om Alpene i Europa. Det samme tenkte nok franskmennene da de ankom stedet foerste gang, for Dalat ble raskt en avkjoelende sommerresidens for franskmenn med lav toleranse for den intense varmen Vietnam kan by paa i toerkesesongen. Etter aa ha sjekket inn paa et ganske fint hotel, bega vi oss ut paa sykkeltur og trekking for aa bestige en av de hoeyeste fjellene i naerheten. Etter 12 km sykling og en hard gjoermete klatring i jungelterreng, sto vi endelig paa toppen av Lang Bien 2169 m over havet. Hvis vi syntes turen opp var hard, var turen ned simpelthen bare farlig. Et stadig oekende regnvaer gjorde den gjoermete stien glattere og glattere, og vi var naer ved aa skli og falle flere ganger. Sykkelturen hjem til hotellet gikk paa sparebluss, og det var 2 gjoermete og veldig slitne fjellklatrere som slepte seg inn paa hotellet den ettermiddagen, men med et fornoeyd og selvtilfreds smil om munnen!
"Get your motor runnin', head out on the highway!
Looking for adventure, in whatever comes our way!
Born to be wild!"
Soundtracket til de neste 4 dagene av reisen vaar besto av 1 sang. Tidlig paa morgenen var sekkene ferdig surret fast bakpaa motorsyklene til guidene vaare, Peter og Tino, og Vietnams landevei laa for vaare foetter(Eventuelt hjul om du vil;-). Den foerste dagen var full av inntrykk; Vi fikk omvisning paa en kaffeplantasje, besoekte et silkeveveri og saa hvordan de avler silkeormer, saa et slagsmaal! paa et lokalt lunchsted, og kjoerte gjennom et nydelig landskap, foer vi endelig fant fram til en liten landsby ved innsjoen Lak. Kvelden ble tilbragt med fantastisk lokal mat, risvin i store mengder, og gitarspilling paa rundgang.
Neste morgen kallet landeveien igjen paa oss, og risaakrene kom mer og mer til syne i morgendisen, ettersom sola steg paa himmelen. Et mursteinsbrenneri var foerste stopp denne dagen, og mens vi saa arbeiderne kjoere lass paa lass med leire inn fra aakrene, ble det vakre landskapet stadig klarere foran oss. Seinere paa dagen fikk ogsaa anledning til aa ta et bad i ett av de mange fossefallene nasjonalparkene i det sentrale hoylandet kan by paa. Virkelig forfriskende etter 150 km paa ett motorsykkelsete.
Den tredje dagen gikk turen over flere hoytliggende fjellpass og noen landeveier du aldri ville trodd man kunne forsere paa motorsykkel. Landsbyfolkene som holder til her ser nok ikke mange turistene i aaret, saa naar vi duret forbi kom de loepende til veien for aa vinke og smile til oss. Alle smilene ja. Kanskje det beste minnet fra hele Easy Rider-turen vaar er alle de flotte smilende menneskene vi bare saa i noen sekunder av gangen. De, som synes det er spennende og koselig at noen turister besoeker landsbyen deres, og vi, som synes det er saa utrolig flott aa oppleve den gleden de hele tiden viser, til tross for all fattigdommen og slitet de gaar igjennom hver dag. Det er litt flott aa tenke paa, hvor lite som skal til for aa glede ett menneske! Alle burde egentlig smile litt oftere!
Den fjerde dagen kan man vel ganske enkelt kalle en transportetappe. 4 strake timer paa motorsykkelen tok oss til Mui Ne, en liten by ved kysten, hvor sola er sterk, sandstrendene lange, og vannet er varmt. Her tok vi farvel med guidene vaare, som virkelig gjorde turen til en opplevelse, med all sin kunnskap om regionen, sine gode engelskkunnskaper, og sin ganske artige/daarlige form for humor(Jeg siterer Peter:"Bare si ifra hvis det blir varmt bak paa sykkelen, saa setter jeg paa airconditionen!"). Et par minutter seinere tuslet vi barbeint ned paa stranden, i visshet om at vi hadde opplevd det Vietnam alle engang burde oppleve!
Mui Ne er det ikke mye aa skrive hjem om egentlig. Kan nevnes at jeg blei litt rosa etter aa ha brukt en solkrem som ikke funket i det hele tatt;-) 3 dager ble tilbragt paa stranda, foer turen gikk videre til...
Ho Chi Minh City/Saigon
Hvis Hanoi representerer det gamle og nostalgiske i Vietnam, er Saigon metropolen som stadig utvikler seg og staar for framskritt. Her skyter det hele tiden flere skyskrapere opp mot himmelen, bedriftene blir stadig flere og stoerre, og restaurantene og barene mer og mer eksklusive. Byen som for mange er kjent som Saigon, ble omdoept da Den Nord-Vietnamesiske haeren inntok den, og oppkallte den etter sin store, da avdoede leder, Ho Chi Minh. Paa de 2 dagene vi tilbragte der fikk vi shoppet litt paa noen lokale markeder, og besoekt et museum som tar for seg det siste aarhundrets kriger i Vietnam og, paa generelt grunnlag, hvor grusomt krig er. De sparer virkelig ikke paa noe, hverken bilder eller sanne historier, for aa faa fram hvor bestialskt og ondt mennesker kan oppfoere seg i en krigssituasjon. En sterk opplevelse, uten tvil.
Mekong-deltaet
Det hoeres kanskje rart ut, men det var litt som aa se igjen en gammel venn da Mekong River nok en gang skulle vise oss hvor mektig og livgivende hun kan vaere. Det er noe med denne floden som er saa utrolig fascinerende, som gir en ro og en aerefryktfoelelse paa en gang. Som jeg har nevnt tidligere, man blir rent poetisk av denne mektige elva! Helt soer-vest i Vietnam splittes mektige Moder Mekong opp i utallige smaa elver, som sammen danner grunnlaget for et av verdens stoerste omraader for dyrking av ris. Her lever folk i baatene sine, her dyrker de risen som er grunnsteinen i Vietnams oekonomi og kosthold, og her tar de av Moder Mekongs overflod av fisk. En baattur gjennom gjennom trange kanaler og mellom smaa oeyer foerer deg til store markeder paa vannet, hvor lokalbefolkningen kjoeper og selger alt fra frukt og groent til drivved og haandverksvarer.
Vaar reise i dette landskapet varte dessverre kun i 2 dager, fordi visumet til Vietnam var i ferd med aa gaa ut. Vaar siste kveld i Vietnam ble tilbragt i grensebyen Chau Doc, med en siste ordentlig nuddelsuppe og en siste kald ol, i dette fantastiske landet som vi kan garantere at vi skal tilbake til!
Det var rett og slett vemodig aa sette seg i baaten som skulle ta oss oppover Mekong for aa krysse grensa og ta fatt paa enda en ny del av eventyret vaart. I et land som bestaar av etterkommere av det mektige Khmer-folket som bygde et imperium i Indokina, i et land som opplevde aa faa revet bort 2-3 millioner av sine egne innbyggere gjennom 5 aar med det brutale styresettet til Roede Khmer, i ett land som sliter med stor fattigdom, MEN som naa, med de mektige Angkor-templene som inspirasjon, slikker sine saar og kjemper seg opp og fram mot en bedre hverdag. Oppover mektige Moder Mekong venter KAMBODSJA!
Etter en kort busstur nedover kysten av Vietnam ankom vi enda en UNESCO-listet by, Hoi An.
Hoi An var en av de faa byene i naerheten av DMZ som ikke ble teppebombet av amerikanerne under Vietnamkrigen. Som et resultat av det har den gamle byen beholdt sin sjarm, med smaa gulmalte hus, trange gater, og nydelige elvepromenade. Hoi An er spesielt kjent for en ting, nemlig billige skreddersydde klaer. Det finnes faktisk noe i naerheten av 500 skreddere i byen! Det var selvfoelgelig ikke noen tvil om hvor dette ville ende, og Haakon endte opp med aa kjoepe seg en skreddersydd dress+ 2 skjorter for 84 US dollar, noe som tilsvarer ca 588 kr. Billigere kan det neppe gjoeres!
Et Vietnamesisk kokkekurs fikk vi ogsaa tid til i Hoi An. Sammen med en veldig hyggelig kokk lagde vi noen av de mest kjente og smaksrike rettene det vietnamesiske kjoekken kan by paa. Noen som har lyst paa middag naar vi kommer hjem? Spisepinner er allerede kjoept inn, saa det er bare aa begynne aa toerrtrene;-)
En times tid utenfor Hoi An finner man ruinene av den gamle hovedstaden til Cham-folket i Vietnam, My Son. Cham-folket var en av de gamle sivilisasjonene i Indokina som proevde aa ta opp kampen med det mektige Khmer-imperiet som holdt til i Angkor-omraadet i Kambodsja. Ruinene er dessverre i ganske daarlig stand pga av intens amerikansk bombing under Vietnamkrigen. Vietcong brukte nemlig ruinene som base og treningsleir for sine operasjoner rundt DMZ. Bombing til tross, var templene og bygningene Cham-folket konstruerte imponerende. Den dag i dag er faktisk byggeskikken deres et mysterium for arkeologer og ingenioerer.
Dalat
14 timer etter at bussen vaar forlot Hoi An ankom vi Dalat. Dalat er den stoerste byen i det sentrale hoeylandet i Vietnam, og landskapet i dette omraadet minner om Alpene i Europa. Det samme tenkte nok franskmennene da de ankom stedet foerste gang, for Dalat ble raskt en avkjoelende sommerresidens for franskmenn med lav toleranse for den intense varmen Vietnam kan by paa i toerkesesongen. Etter aa ha sjekket inn paa et ganske fint hotel, bega vi oss ut paa sykkeltur og trekking for aa bestige en av de hoeyeste fjellene i naerheten. Etter 12 km sykling og en hard gjoermete klatring i jungelterreng, sto vi endelig paa toppen av Lang Bien 2169 m over havet. Hvis vi syntes turen opp var hard, var turen ned simpelthen bare farlig. Et stadig oekende regnvaer gjorde den gjoermete stien glattere og glattere, og vi var naer ved aa skli og falle flere ganger. Sykkelturen hjem til hotellet gikk paa sparebluss, og det var 2 gjoermete og veldig slitne fjellklatrere som slepte seg inn paa hotellet den ettermiddagen, men med et fornoeyd og selvtilfreds smil om munnen!
"Get your motor runnin', head out on the highway!
Looking for adventure, in whatever comes our way!
Born to be wild!"
Soundtracket til de neste 4 dagene av reisen vaar besto av 1 sang. Tidlig paa morgenen var sekkene ferdig surret fast bakpaa motorsyklene til guidene vaare, Peter og Tino, og Vietnams landevei laa for vaare foetter(Eventuelt hjul om du vil;-). Den foerste dagen var full av inntrykk; Vi fikk omvisning paa en kaffeplantasje, besoekte et silkeveveri og saa hvordan de avler silkeormer, saa et slagsmaal! paa et lokalt lunchsted, og kjoerte gjennom et nydelig landskap, foer vi endelig fant fram til en liten landsby ved innsjoen Lak. Kvelden ble tilbragt med fantastisk lokal mat, risvin i store mengder, og gitarspilling paa rundgang.
Neste morgen kallet landeveien igjen paa oss, og risaakrene kom mer og mer til syne i morgendisen, ettersom sola steg paa himmelen. Et mursteinsbrenneri var foerste stopp denne dagen, og mens vi saa arbeiderne kjoere lass paa lass med leire inn fra aakrene, ble det vakre landskapet stadig klarere foran oss. Seinere paa dagen fikk ogsaa anledning til aa ta et bad i ett av de mange fossefallene nasjonalparkene i det sentrale hoylandet kan by paa. Virkelig forfriskende etter 150 km paa ett motorsykkelsete.
Den tredje dagen gikk turen over flere hoytliggende fjellpass og noen landeveier du aldri ville trodd man kunne forsere paa motorsykkel. Landsbyfolkene som holder til her ser nok ikke mange turistene i aaret, saa naar vi duret forbi kom de loepende til veien for aa vinke og smile til oss. Alle smilene ja. Kanskje det beste minnet fra hele Easy Rider-turen vaar er alle de flotte smilende menneskene vi bare saa i noen sekunder av gangen. De, som synes det er spennende og koselig at noen turister besoeker landsbyen deres, og vi, som synes det er saa utrolig flott aa oppleve den gleden de hele tiden viser, til tross for all fattigdommen og slitet de gaar igjennom hver dag. Det er litt flott aa tenke paa, hvor lite som skal til for aa glede ett menneske! Alle burde egentlig smile litt oftere!
Den fjerde dagen kan man vel ganske enkelt kalle en transportetappe. 4 strake timer paa motorsykkelen tok oss til Mui Ne, en liten by ved kysten, hvor sola er sterk, sandstrendene lange, og vannet er varmt. Her tok vi farvel med guidene vaare, som virkelig gjorde turen til en opplevelse, med all sin kunnskap om regionen, sine gode engelskkunnskaper, og sin ganske artige/daarlige form for humor(Jeg siterer Peter:"Bare si ifra hvis det blir varmt bak paa sykkelen, saa setter jeg paa airconditionen!"). Et par minutter seinere tuslet vi barbeint ned paa stranden, i visshet om at vi hadde opplevd det Vietnam alle engang burde oppleve!
Mui Ne er det ikke mye aa skrive hjem om egentlig. Kan nevnes at jeg blei litt rosa etter aa ha brukt en solkrem som ikke funket i det hele tatt;-) 3 dager ble tilbragt paa stranda, foer turen gikk videre til...
Ho Chi Minh City/Saigon
Hvis Hanoi representerer det gamle og nostalgiske i Vietnam, er Saigon metropolen som stadig utvikler seg og staar for framskritt. Her skyter det hele tiden flere skyskrapere opp mot himmelen, bedriftene blir stadig flere og stoerre, og restaurantene og barene mer og mer eksklusive. Byen som for mange er kjent som Saigon, ble omdoept da Den Nord-Vietnamesiske haeren inntok den, og oppkallte den etter sin store, da avdoede leder, Ho Chi Minh. Paa de 2 dagene vi tilbragte der fikk vi shoppet litt paa noen lokale markeder, og besoekt et museum som tar for seg det siste aarhundrets kriger i Vietnam og, paa generelt grunnlag, hvor grusomt krig er. De sparer virkelig ikke paa noe, hverken bilder eller sanne historier, for aa faa fram hvor bestialskt og ondt mennesker kan oppfoere seg i en krigssituasjon. En sterk opplevelse, uten tvil.
Mekong-deltaet
Det hoeres kanskje rart ut, men det var litt som aa se igjen en gammel venn da Mekong River nok en gang skulle vise oss hvor mektig og livgivende hun kan vaere. Det er noe med denne floden som er saa utrolig fascinerende, som gir en ro og en aerefryktfoelelse paa en gang. Som jeg har nevnt tidligere, man blir rent poetisk av denne mektige elva! Helt soer-vest i Vietnam splittes mektige Moder Mekong opp i utallige smaa elver, som sammen danner grunnlaget for et av verdens stoerste omraader for dyrking av ris. Her lever folk i baatene sine, her dyrker de risen som er grunnsteinen i Vietnams oekonomi og kosthold, og her tar de av Moder Mekongs overflod av fisk. En baattur gjennom gjennom trange kanaler og mellom smaa oeyer foerer deg til store markeder paa vannet, hvor lokalbefolkningen kjoeper og selger alt fra frukt og groent til drivved og haandverksvarer.
Vaar reise i dette landskapet varte dessverre kun i 2 dager, fordi visumet til Vietnam var i ferd med aa gaa ut. Vaar siste kveld i Vietnam ble tilbragt i grensebyen Chau Doc, med en siste ordentlig nuddelsuppe og en siste kald ol, i dette fantastiske landet som vi kan garantere at vi skal tilbake til!
Det var rett og slett vemodig aa sette seg i baaten som skulle ta oss oppover Mekong for aa krysse grensa og ta fatt paa enda en ny del av eventyret vaart. I et land som bestaar av etterkommere av det mektige Khmer-folket som bygde et imperium i Indokina, i et land som opplevde aa faa revet bort 2-3 millioner av sine egne innbyggere gjennom 5 aar med det brutale styresettet til Roede Khmer, i ett land som sliter med stor fattigdom, MEN som naa, med de mektige Angkor-templene som inspirasjon, slikker sine saar og kjemper seg opp og fram mot en bedre hverdag. Oppover mektige Moder Mekong venter KAMBODSJA!
fredag 20. februar 2009
En hovedstad med sjel, Halong Bay, og et lands blodige historie
Etter 30-40 km paa smuglerbussen, ble vi sluppet av i naermeste landsby. Nervoesiteten slapp fort taket, og vi saa oss rundt i et feststemt Vietnam for foerste gang. Naar vietnameserne feirer nyttaar er hele landet i bevegelse. Baade naere og fjerne slektninger soeker hjem til foedestedene sine for aa feire, spise sproestekte riskaker, og ringe inn det nye aaret med fyrverkeri som skal skremme bort onde aander. Paa bussturen fra den lille landsbyen til byen Vinh, fikk vi selskap av en skoleklasse som gjerne ville proeve ut engelsken sin paa oss, og fortalte i vei om nyttaarsfeiringen sin. Vietnamesere viste seg raskt aa vaere smilende hyggelige mennesker, og mange hadde ikke sett turister foer i det hele tatt. Etter 2 dager i kjedelige indstrialiserte Vinh med krangling i billettkoen paa togstasjonen, fikk vi endelig billett paa nattoget til Hanoi. 8 timer paa noe som ligner en parkbenk i tre var nok til at nattesoevnen forsvant, men kl 4 om morgenen ankom vi naa endelig Vietnams hovedstad og steg ut i morgentaaka som hadde lagt seg over byen.
Hanoi
Etter aa ha funnet et sted aa bo i gamlebyen i Hanoi, trasket vi ut i de trange gatene som er navngitt etter hva slags butikker/haandverkere som holdt til der(mange holder faktisk til der ennaa!). Bambusgata, Blikkslagergata, og Medisin og Urtegata er bare noen av navnene som gir gamlebyen sjel og atmosfaere. Husene maa ogsaa nevnes. Fronten paa husene(altsaa den siden som vender mot gata) er nemlig kjempesmale, men strekker seg langt innover i bakgaarden. Foer i tiden ble man nemlig skattlagt etter hvor bred fronten paa huset ditt var, og man vil da ikke betale mye i skatt? Som gode nordmenn er vi selvfoelgelig tvert uenig;-)
Hanoi har mye aa by paa. Bortsett fra gamlebyen besoekte vi bl.a. Tempel of Litterature, hvor ivrige studenter higet etter kunnskap og saa fram til aa bli eksaminert av selveste kongen, Vietnamese Museum of Ethnology, hvor man faar laere om Vietnams mange folkegrupper, og Waterpuppet-teateret, hvor eldgamle myter blir fremfoert med dukker i en scene av vann.
Bursdagen min ble feiret i ambassadestroeket i Hanoi. Vaare canadiske venner har nemlig kontakter i Verdensbanken, og disse menneskene bor pent til i Hanoi med privatsjaafoer og stuepike. Her ble vi servert et vietnamesisk festmaaltid, kronet med bloetkake og "Hurra for deg" paa Youtube:-)
Halong Bay
Ifoelge myten ble Halong Bay til da en av Vietnams 4 hellige skapninger, dragen(de andre 3 er skilpadden, foenixen, og enhjoerningen), steg til vaers for aa returnere til sitt hjem i himmelen. Paa oppstigningen dultet dragen borti noen fjelltopper, og slik gikk det til at det regnet store fjellbiter i bukta litt oest for Hanoi, noe som naa er en av Vietnams stoerste turistattraksjoner og paa lista over UNESCOS naturlige underverker. Store kalksteinsfjell skyter opp av havet overalt, og lager et vakkert og naermest mytisk landskap. Vi dro paa et todagers-cruise med en Junk(en stor baat med kabiner, restaurant og soldekk), men vi var dessverre ikke aleine. Halong Bay er virkelig et vakkert naturlig underverk, men det er saa altfor altfor mange turister der! Det var knapt mulig aa ta et bilde uten en annen baat paa. Hvis man hadde visst litt bedre, hadde man leita rundt etter en reiseoperatoer som dro litt utenfor turistloypa(hvis de finnes?). Uansett, vi er enige med alle vietnameserne som vil ha med Halong Bay paa lista over verdens 7 naturlige underverk. Gaa inn paa internett og stem:-)
Fra Halong Bay og Hanoi gikk ferden soerover til den sentrale delen av Vietnam. Kanskje den delen av landet som ble gjenstand for flest slag under Vietnamkrigen. Her kalles den forresten "Den amerikanske krigen". Vietnams store trussel heter nemlig Kina, og storebror i nord har invadert og okkupert lillebror i soer atskillige ganger gjennom de siste 1000 aarene. Krigene mot USA og Frankrike er naermest som fotnoter aa regne i Vietnams blodige historie.
Hue
Vietnams intellektuelle og kulturelle hovedstad kalles denne lille byen rett soer for det som foer var den Demilitariserte Sonen som delte landet i 2. Ironisk nok var det dette omraadet som ble mest bombet under Vietnamkrigen, det saa faktisk ut som ett maanelandskap. Hue har vaert hovedstad flere ganger gjennom Vietnams historie, sist en periode under franskmennenes kolonistyre. Her finner man et stort Citadel, hvor gamle konger styrte landet fra, og en kort sykkeltur utenfor byen finner man de enorme gravstedene til flere av disse kongene. Omraadene de er gravlagt paa er paa mange kvadratkilometer store, og rommer gravene til kongen og naer familie, templer for tilbedelse av kongen etter sin doed, og flotte rekreasjonsomraader med traer og smaa innsjoer, hvor kongefamiliene slappet av fra de royale pliktenes kjas og mas FOER de doede.
DMZ
Vi tok en dagsutflukt med buss og guide til den tidligere nevnte Demilitariserte Sonen. Her fikk vi besoeke Vinh Moc-tunnellene, hvor en hel landsby ble gravd ned med hjelp fra den Nord-Vietnamesiske haeren, etter gjentatt teppebombing fra amerikanske styrker. Tunnellene er 12, 15 og 23 meter under jorda, og er ikke for den klaustrofobiske typen. Her nede ble 20 barn foedt, og litt over 200 mennesker levde her i flere aar. Bare en gang klarte amerikanske "gravebomber" aa ramme tunnellsystemet, men bomben bare gravde seg ned uten aa eksplodere, og plutselig hadde tunnellene faatt enda en ny luftekanal;-) Vi besoekte ogsaa kjente amerikanske militaerbaser som The Rockpile og Khe San Combatbase. Khe San var stedet de Nord-Vietnamesiske styrkene satte inn det foerste angrepet i den kjente Tet-offensiven, slaget som snudde Vietnamkrigen i Nord-Vietnamesernes favoer. Angrepet paa Khe San var imidlertid bare en vel gjennomfoert avledningsmanoever, og noen dager etter at angrepet startet(og etter at amerikanerne hadde satt inn massive styrker i omraadet), angrep plutselig Vietcong fra alle kanter i Soer-Vietnam, og live paa TV kunne folk se Vietcong-styrker loepe inne paa den amerikanske ambassaden i Saigon. Og resten er, som det saa fint heter, historie.
(Vietcong er navnet paa motstandsbevegelsen i soer-Vietnam som fikk stoette fra nord-Vietnam)
Hanoi
Etter aa ha funnet et sted aa bo i gamlebyen i Hanoi, trasket vi ut i de trange gatene som er navngitt etter hva slags butikker/haandverkere som holdt til der(mange holder faktisk til der ennaa!). Bambusgata, Blikkslagergata, og Medisin og Urtegata er bare noen av navnene som gir gamlebyen sjel og atmosfaere. Husene maa ogsaa nevnes. Fronten paa husene(altsaa den siden som vender mot gata) er nemlig kjempesmale, men strekker seg langt innover i bakgaarden. Foer i tiden ble man nemlig skattlagt etter hvor bred fronten paa huset ditt var, og man vil da ikke betale mye i skatt? Som gode nordmenn er vi selvfoelgelig tvert uenig;-)
Hanoi har mye aa by paa. Bortsett fra gamlebyen besoekte vi bl.a. Tempel of Litterature, hvor ivrige studenter higet etter kunnskap og saa fram til aa bli eksaminert av selveste kongen, Vietnamese Museum of Ethnology, hvor man faar laere om Vietnams mange folkegrupper, og Waterpuppet-teateret, hvor eldgamle myter blir fremfoert med dukker i en scene av vann.
Bursdagen min ble feiret i ambassadestroeket i Hanoi. Vaare canadiske venner har nemlig kontakter i Verdensbanken, og disse menneskene bor pent til i Hanoi med privatsjaafoer og stuepike. Her ble vi servert et vietnamesisk festmaaltid, kronet med bloetkake og "Hurra for deg" paa Youtube:-)
Halong Bay
Ifoelge myten ble Halong Bay til da en av Vietnams 4 hellige skapninger, dragen(de andre 3 er skilpadden, foenixen, og enhjoerningen), steg til vaers for aa returnere til sitt hjem i himmelen. Paa oppstigningen dultet dragen borti noen fjelltopper, og slik gikk det til at det regnet store fjellbiter i bukta litt oest for Hanoi, noe som naa er en av Vietnams stoerste turistattraksjoner og paa lista over UNESCOS naturlige underverker. Store kalksteinsfjell skyter opp av havet overalt, og lager et vakkert og naermest mytisk landskap. Vi dro paa et todagers-cruise med en Junk(en stor baat med kabiner, restaurant og soldekk), men vi var dessverre ikke aleine. Halong Bay er virkelig et vakkert naturlig underverk, men det er saa altfor altfor mange turister der! Det var knapt mulig aa ta et bilde uten en annen baat paa. Hvis man hadde visst litt bedre, hadde man leita rundt etter en reiseoperatoer som dro litt utenfor turistloypa(hvis de finnes?). Uansett, vi er enige med alle vietnameserne som vil ha med Halong Bay paa lista over verdens 7 naturlige underverk. Gaa inn paa internett og stem:-)
Fra Halong Bay og Hanoi gikk ferden soerover til den sentrale delen av Vietnam. Kanskje den delen av landet som ble gjenstand for flest slag under Vietnamkrigen. Her kalles den forresten "Den amerikanske krigen". Vietnams store trussel heter nemlig Kina, og storebror i nord har invadert og okkupert lillebror i soer atskillige ganger gjennom de siste 1000 aarene. Krigene mot USA og Frankrike er naermest som fotnoter aa regne i Vietnams blodige historie.
Hue
Vietnams intellektuelle og kulturelle hovedstad kalles denne lille byen rett soer for det som foer var den Demilitariserte Sonen som delte landet i 2. Ironisk nok var det dette omraadet som ble mest bombet under Vietnamkrigen, det saa faktisk ut som ett maanelandskap. Hue har vaert hovedstad flere ganger gjennom Vietnams historie, sist en periode under franskmennenes kolonistyre. Her finner man et stort Citadel, hvor gamle konger styrte landet fra, og en kort sykkeltur utenfor byen finner man de enorme gravstedene til flere av disse kongene. Omraadene de er gravlagt paa er paa mange kvadratkilometer store, og rommer gravene til kongen og naer familie, templer for tilbedelse av kongen etter sin doed, og flotte rekreasjonsomraader med traer og smaa innsjoer, hvor kongefamiliene slappet av fra de royale pliktenes kjas og mas FOER de doede.
DMZ
Vi tok en dagsutflukt med buss og guide til den tidligere nevnte Demilitariserte Sonen. Her fikk vi besoeke Vinh Moc-tunnellene, hvor en hel landsby ble gravd ned med hjelp fra den Nord-Vietnamesiske haeren, etter gjentatt teppebombing fra amerikanske styrker. Tunnellene er 12, 15 og 23 meter under jorda, og er ikke for den klaustrofobiske typen. Her nede ble 20 barn foedt, og litt over 200 mennesker levde her i flere aar. Bare en gang klarte amerikanske "gravebomber" aa ramme tunnellsystemet, men bomben bare gravde seg ned uten aa eksplodere, og plutselig hadde tunnellene faatt enda en ny luftekanal;-) Vi besoekte ogsaa kjente amerikanske militaerbaser som The Rockpile og Khe San Combatbase. Khe San var stedet de Nord-Vietnamesiske styrkene satte inn det foerste angrepet i den kjente Tet-offensiven, slaget som snudde Vietnamkrigen i Nord-Vietnamesernes favoer. Angrepet paa Khe San var imidlertid bare en vel gjennomfoert avledningsmanoever, og noen dager etter at angrepet startet(og etter at amerikanerne hadde satt inn massive styrker i omraadet), angrep plutselig Vietcong fra alle kanter i Soer-Vietnam, og live paa TV kunne folk se Vietcong-styrker loepe inne paa den amerikanske ambassaden i Saigon. Og resten er, som det saa fint heter, historie.
(Vietcong er navnet paa motstandsbevegelsen i soer-Vietnam som fikk stoette fra nord-Vietnam)
tirsdag 10. februar 2009
Nestennaerkontakt med ville elefanter, et problematisk nyttaar, og hjelpsomme smuglere
Det tar sin tid aa faa blogget i dette nye landet vi har ankommet! Det kommunistiske Laos har blitt avloest av det kommunistiske Vietnam i loepet av de siste 2 ukene, og det har foert med seg noen smaa problemer hva angaar internettilgang. Styresmaktene i Vietnam bruker nemlig den samme metoden som Kina, for aa sensurere internettsider som kan ha en "uheldig" innvirkning paa de ca 80 millioner innbyggernes kommunistiske tankegang;-) Derfor har tilgangen paa bloggsiden vaar vaert lik null siden vi ankom Vietnam, men naa er det endelig lys i enden av tunnelen. Jo mer vi naermer oss det "litt mindre kommunistiske" soer-Vietnam, jo bedre er tilgangen paa bloggen. Tilfeldig? Hakke peiling egentlig! Skal fortelle mer om Vietnam litt seinere, naa maa vi bli ferdig med Laos foerst. Elefantjakten fortsetter i:
Elephant Observation Tower
Er man paa elefantjakt, saa er man paa elefanjakt. En sjanse til aa se ville elefanter i levende live kunne vi ikke la gaa fra oss. 25 januar bar det dermed avsted til Elephant Observation Tower sammen med vaare canadiske venner. Like nord for Laos' hovedstad Vientiane, ligger en stor nasjonalpark hvor ca 60 elefanter faar leve stort sett i fred for andre enn de lokale landsbyboerne. Elephant Observation Tower er lokalisert like ved siden av en naturlig saltsjo midt i nasjonalparken, og er noe i naerheten av et kompromis mellom lokalbefolkningen og elefantene, hvor sproett det enn kan hoeres ut. Elefantene levde i utgangspunktet i fjellene og aasene rundt det som naa er en nasjonalpark, men etterhvert ble lokalbefolkningens avlinger for fristende, og elefantene trakk nedover for aa nyte av den menneskeskapte "buffeten". Dette fallt selvfoelgelig ikke i god jord hos lokalbefolkningen, og de begynte aa jage elefantene vekk med skytevaapen, gjerder og andre ting. Elefantene svarte med aa loepe gjennom landsbyer i lett trav, og rasere diverse bygninger paa sin vei. Etter paatrykk fra diverse internasjonale organisasjoner ble det fra hoeyeste hold i Laos bestemt at Elefanttaarnet skulle bygges, lokalbefolkningen trenes opp som guider, og mesteparten av inntektene skulle gaa direkte til landsbyene som tidligere ble rammet av elefantens herjinger. Med mindre inngripen fra menneskene roet ogsaa elefantene seg, og situasjonen er naa mye bedre. Saa lurer dere sikkert paa: Saa de ville elefanter? Svaret er NEI! Men det gaar ikke ann aa komme naermere enn det vi kom. Saken er nemlig den at da vi ankom taarnet, plasket det i vannet og noen elefanter trompeterte med snabelen! De hadde tydeligvis merket at vi kom og foer vi fikk loept ned til saltsjoen var de forsvunnet inn i skogen:-( Og resten av turen saa vi ikke noe til de annet enn ferske spor paa stiene. Trist, men det er lite man kan gjoere med ville dyrs egen vilje. Vi faar troeste oss med at de har et godt liv i nasjonalparken. Dessuten var overnattingen i taarnet en flott opplevelse i seg selv. Guidene disket opp med nydelig mat, og stillheten og stjernehimmelen der ute i jungelen var rett og slett fantastisk.
Hvis noen savner litt informasjon om hovedstaden i Laos, Vientiane, saa maa vi bare si sorry, men Vientiane var ikke noe saerlig synes vi! "Wannabe-Bangkok"- byen ga oss lite annet enn det verste gjesthuset vi har bodd paa. Vi sov faktisk paa en treseng dekket av et laken en natt! Hard og ubehagelig, litt som byen egentlig!
"Tet" meg her og "Tet" meg der
Saa var tiden kommet til aa ta farvel med Laos og la Vietnam nyte vaart besoek. Trodde vi! Vi visste at Vietnam feirer nyttar samtidig med Kina(i slutten av Januar), men ikke at all trafikk til og fra landet skulle stoppe helt opp i en 10 dagers periode i pga av "Tet", som det heter her i landet! Som en konsekvens av dette ble reiseruta lagt om bittelittegrann og ferden gikk videre til den lille landsbyen Ban Khoun Kham oest i Laos, hvor elva Tham Kong Lo gjennom aarhundrene har skapt ett av landets flotteste naturlige underverk: En elv som renner 7 km gjennom fjellet i fullstendig moerke. Her hoppet vi i en liten elvebaat og dro gjennom hulen. Kun opplyst av vaare og baatguttas hodelykter, fikk vi en enorm opplevelse paa veien gjennom. Hulen er i naerheten av 100 m bred og 100 m hoey noen steder, og baaten maa dras over flere grunner i loepet av turen. Det var rett og slett majestetisk aa se hva naturen har skapt! Turen ble avsluttet med et "homestay" hos en lokal familie som tok godt vare paa oss, og viste oss lokale skikker og matlaging.
Hjelpsomme smuglere
Den neste dagen kom vi oss avgaarde til grensa, til Vietnam via atskillige overfyllte "sawngthaews"(pick-up trucker som tar paa saa mange passasjerer de gidder). Grensevaktene var i "Tet"-humoer, saa kryssinga av grensa gikk som en lek. Det var paa Vietnamesisk side problemene oppsto. Grensebyen Cau Treo var blitt en spoekelsesby pga av nyyttaarsfeiringa, hvor alle drar hjem til familiene sine, og det var ikke ett transportmiddel aa se, annet enn et hespetre av ei kjerring som tilboed oss motorsykkeltur med noen lokale gutter de 30 km til naermeste landsby for 80 US dollar. Og saa da vi trodde vi maatte overnatte der oppe i fjellet, kom det en litt forfallen buss tutende nedover fjellsida. Det var en glad gjeng med Vietnamesere paa vei til Hanoi som lurte paa om vi ville ha skyss. Et par av folka var saa drita fulle at de saa ikke land, men siden vi hadde faa andre alternativer ble vi med. SKEPTISK! Vel inne i bussen fikk vi se at den var halveis fyllt opp med olkasser, det var faktisk bare 6 ledige seter, resten var okkupert av smuglergodset. Men folka var hyggelige de, og proevde aa holde en samtale paa de faa engelske orda de kunne. Da vi kom til toll-kontrollposten i naermeste landsby, loep plutselig den mest berusa personen ut av bussen med en flaske med risbrennevinet Lao-Lao, og det neste som skjedde var at bommen aapna seg! Husk det hvis du krysser grensa til Vietnam rundt "Tet"-tider: bestikkelser mottas med takk! Skaal!
Neste oppdatering skal komme om ikke saa lenge, og handler i sin helhet om landet vi naa har tilbragt nesten 2 uker i! Jeg overlater til Robin Williams aa oenske velkommen:
"Goooooooooooood Mooorning, Vietnam!"
Elephant Observation Tower
Er man paa elefantjakt, saa er man paa elefanjakt. En sjanse til aa se ville elefanter i levende live kunne vi ikke la gaa fra oss. 25 januar bar det dermed avsted til Elephant Observation Tower sammen med vaare canadiske venner. Like nord for Laos' hovedstad Vientiane, ligger en stor nasjonalpark hvor ca 60 elefanter faar leve stort sett i fred for andre enn de lokale landsbyboerne. Elephant Observation Tower er lokalisert like ved siden av en naturlig saltsjo midt i nasjonalparken, og er noe i naerheten av et kompromis mellom lokalbefolkningen og elefantene, hvor sproett det enn kan hoeres ut. Elefantene levde i utgangspunktet i fjellene og aasene rundt det som naa er en nasjonalpark, men etterhvert ble lokalbefolkningens avlinger for fristende, og elefantene trakk nedover for aa nyte av den menneskeskapte "buffeten". Dette fallt selvfoelgelig ikke i god jord hos lokalbefolkningen, og de begynte aa jage elefantene vekk med skytevaapen, gjerder og andre ting. Elefantene svarte med aa loepe gjennom landsbyer i lett trav, og rasere diverse bygninger paa sin vei. Etter paatrykk fra diverse internasjonale organisasjoner ble det fra hoeyeste hold i Laos bestemt at Elefanttaarnet skulle bygges, lokalbefolkningen trenes opp som guider, og mesteparten av inntektene skulle gaa direkte til landsbyene som tidligere ble rammet av elefantens herjinger. Med mindre inngripen fra menneskene roet ogsaa elefantene seg, og situasjonen er naa mye bedre. Saa lurer dere sikkert paa: Saa de ville elefanter? Svaret er NEI! Men det gaar ikke ann aa komme naermere enn det vi kom. Saken er nemlig den at da vi ankom taarnet, plasket det i vannet og noen elefanter trompeterte med snabelen! De hadde tydeligvis merket at vi kom og foer vi fikk loept ned til saltsjoen var de forsvunnet inn i skogen:-( Og resten av turen saa vi ikke noe til de annet enn ferske spor paa stiene. Trist, men det er lite man kan gjoere med ville dyrs egen vilje. Vi faar troeste oss med at de har et godt liv i nasjonalparken. Dessuten var overnattingen i taarnet en flott opplevelse i seg selv. Guidene disket opp med nydelig mat, og stillheten og stjernehimmelen der ute i jungelen var rett og slett fantastisk.
Hvis noen savner litt informasjon om hovedstaden i Laos, Vientiane, saa maa vi bare si sorry, men Vientiane var ikke noe saerlig synes vi! "Wannabe-Bangkok"- byen ga oss lite annet enn det verste gjesthuset vi har bodd paa. Vi sov faktisk paa en treseng dekket av et laken en natt! Hard og ubehagelig, litt som byen egentlig!
"Tet" meg her og "Tet" meg der
Saa var tiden kommet til aa ta farvel med Laos og la Vietnam nyte vaart besoek. Trodde vi! Vi visste at Vietnam feirer nyttar samtidig med Kina(i slutten av Januar), men ikke at all trafikk til og fra landet skulle stoppe helt opp i en 10 dagers periode i pga av "Tet", som det heter her i landet! Som en konsekvens av dette ble reiseruta lagt om bittelittegrann og ferden gikk videre til den lille landsbyen Ban Khoun Kham oest i Laos, hvor elva Tham Kong Lo gjennom aarhundrene har skapt ett av landets flotteste naturlige underverk: En elv som renner 7 km gjennom fjellet i fullstendig moerke. Her hoppet vi i en liten elvebaat og dro gjennom hulen. Kun opplyst av vaare og baatguttas hodelykter, fikk vi en enorm opplevelse paa veien gjennom. Hulen er i naerheten av 100 m bred og 100 m hoey noen steder, og baaten maa dras over flere grunner i loepet av turen. Det var rett og slett majestetisk aa se hva naturen har skapt! Turen ble avsluttet med et "homestay" hos en lokal familie som tok godt vare paa oss, og viste oss lokale skikker og matlaging.
Hjelpsomme smuglere
Den neste dagen kom vi oss avgaarde til grensa, til Vietnam via atskillige overfyllte "sawngthaews"(pick-up trucker som tar paa saa mange passasjerer de gidder). Grensevaktene var i "Tet"-humoer, saa kryssinga av grensa gikk som en lek. Det var paa Vietnamesisk side problemene oppsto. Grensebyen Cau Treo var blitt en spoekelsesby pga av nyyttaarsfeiringa, hvor alle drar hjem til familiene sine, og det var ikke ett transportmiddel aa se, annet enn et hespetre av ei kjerring som tilboed oss motorsykkeltur med noen lokale gutter de 30 km til naermeste landsby for 80 US dollar. Og saa da vi trodde vi maatte overnatte der oppe i fjellet, kom det en litt forfallen buss tutende nedover fjellsida. Det var en glad gjeng med Vietnamesere paa vei til Hanoi som lurte paa om vi ville ha skyss. Et par av folka var saa drita fulle at de saa ikke land, men siden vi hadde faa andre alternativer ble vi med. SKEPTISK! Vel inne i bussen fikk vi se at den var halveis fyllt opp med olkasser, det var faktisk bare 6 ledige seter, resten var okkupert av smuglergodset. Men folka var hyggelige de, og proevde aa holde en samtale paa de faa engelske orda de kunne. Da vi kom til toll-kontrollposten i naermeste landsby, loep plutselig den mest berusa personen ut av bussen med en flaske med risbrennevinet Lao-Lao, og det neste som skjedde var at bommen aapna seg! Husk det hvis du krysser grensa til Vietnam rundt "Tet"-tider: bestikkelser mottas med takk! Skaal!
Neste oppdatering skal komme om ikke saa lenge, og handler i sin helhet om landet vi naa har tilbragt nesten 2 uker i! Jeg overlater til Robin Williams aa oenske velkommen:
"Goooooooooooood Mooorning, Vietnam!"
Abonner på:
Innlegg (Atom)
